Landsbyliv og nye perspektiver
På onsdag den 29. oktober var tiden endelig inne for noen landsbyer. Etter frokost ble vi fordelt på ny i bilene, og kjørte ut av byen. Neste stopp var landsbyen Laiya, i Jharkhand. Her kom vi, sammen med Santos, Biswal og Siddhartha, og fikk møtt prosjektlederne i de spesifikke landsbyene. Vi fikk tatt turen ned til noen av åkrene i landsbyen. Her fikk vi opplæring i det som ble kalt høy, middels og lavland. Disse tilsa hvor næringsgivende jorda var på de ulike områdene. Dette var svært relevant for dyrking av diverse matvarer.
Et av de store prosjektene deres var her, med ris. LWSIT har samarbeid med noen av bøndene som har fått ris som er litt annerledes i dyrkeperioden, ved at den bare trenger 90 dager til innhøsting, mens den «gamle» sorten trenger 120. Det ble svært synlig når vi fikk se åkeren, og hvor mye tid det faktisk var forskjell (se bildet over). Dette gjør at det er mulig å så flere arter gjennom et år, som kan gi mer mat og økonomi til landsbyen. Om det er til salg eller til egen bruk, vil det uansett løfte landsbyen opp. Noen av bøndene fortalte om hvordan det var å drive, og vi fikk sett eksempel på hvor stor forskjell det var for disse bøndene som hadde prosjektstøtte, og de som ikke hadde det. Her var det et synlig eksempel på hvordan de kunne øke den økonomiske tilstanden til menneskene som bodde i landsbyen ved å gi de kunnskap til hva mer de kunne så, ikke bare ris.
Etter god tid på åkeren kom vi tilbake til landsbyen, og her ble vi møtt av barn og voksne kledd i fantastiske klær. Det var nesten som en parade. Oppmøte var noe helt annet enn hva de fleste av oss har opplevd før. Vi ble møtt av hele landsbyen som både danset og sang til oss. Vi ble dratt med inn i dansen, og videre inn til et samlingsområdet. Det var virkelig hele landsbyen. Vi fikk en sang, samt at en av kvinnene fra landsbyen kom med en lang tale til oss som det virkelig virket som om hun hadde øvet på i flere timer. Det var så tydelig i hele tonefallet og kroppsspråket at dette var dypt for henne. Vi fikk deler av oversettelsen, og ble svært rørt av de hun hadde å si. En av elevene måtte også tørke en tåre.
Det setter liv litt i perspektiv, når man ser hvor stor virkning det har at vi kom på besøk. Ikke engang at vi gjorde noe der, bare at vi kom. Det var virkelig et møte med det menneskelige ved prosjektene det jobbes med. Hva mennesker har å by på, og hvor viktig å gi mennesker grunnleggende kunnskap og verktøy for å kunne skape og klare seg selv.
Kompost, søtpotet, bønner og frukttrær.
Etter sangen fikk vi se en del av prosjektet som gikk på kompost. Hvordan opplæringen om bruken av kompost fungerte, og hvordan dette har vært med på å endre noe av deres jordbruksvaner. Dette kan for oss fra Norge virke noe åpenbart, men her var dette en litt annerledes måte å drive jordbruk på, som kunne bidra til en endring i dette samfunnet. Noe så «enkelt» som kompost kunne gi store utviklinger for den lokale befolkningen og gjorde at de hadde muligheten til å drive enda mer dyrking med mer fruktbar jord. Vi fikk sett hvordan de også brukte et slags drivhus for å gjøre klar for det de kunne selge videre på marked. Det var mye informasjon, og vi fikk en opplæring i både hva som var bedre og vanskeligere å produsere i denne landsbyen. Vi fikk sett diverse åkre, både de som gikk til salg, men også de som gikk til egen produksjon.
Vi fikk innblikk i flere av de forskjellige prosjektene som foregikk i landsbyen. Vi fikk sett på deres produksjon av søtpotet, og hvordan de gikk frem med de ulike typene med jord. Særlig var det mye ift hvordan de fikk nok vann. En del ting som vi tar litt forgitt, var en større utfordring i visse området. Takket være endringer i regjeringen i India, hadde de begynt å lage brønner til bønder i området. Dette har åpnet for muligheten til å drive med jordbruk på flere områder hvor det tidligere ikke har vært mulig. Da har LWSIT vært bidragsyter for å få økt kunnskap hos mennesker som før ikke har drevet med jordbruk, men som har begynt igjen etter at det ble mulig når man har fått vann i området det har vært for tørt tidligere.
Vi fikk sett enda en åker lengre bort, som drev med hirse. Her fikk vi snakket med bonden selv, og ser hva han jobbet med. Hirse var det ulike typer av som ble dyrket i området, og dette var kunnskap som var gikk gjennom en av prosjektene, for å vise at man ikke bare trengte å forhold seg til ris. Det var interessant å høre fra prosjektlederne om hvordan man både måtte jobbe på et kunnskapsnivå og et kulturelt nivå for å skape endringer i disse samfunnene. I all hovedsak var det tydelig at alt arbeidet som ble gjort var for å opp og løfte levestandarden til menneskene som bor i distriktet. For gjengen fra KVN, hvor alle tre kommer fra små plasser (Nesna, Lovund og Utskarpen) var dette ikke en ukjent at denne måten å tenke på var viktig. Å løfte et mindre lokalsamfunn vil ofte føre til høyere levestandard enn man vet for framtiden og distriktet.
Litt lengre unna landsbyen var det noen større områder. Vi fikk tatt turen bort, hvor de drev med «social forestry». Det var et felles område hvor de hadde plantet diverse trær, som ville gi frukter til senere. Dette var et felles prosjekt for hele samfunnet, og skulle ta gi frukt for flere år frem i tid. i dette området hadde LWSIT bistått med hjelp i forhold til valg av hva som burde plantes for den jorda som var i det området. Denne «sosiale skogen» var som sagt drevet av hele landsbyen, som virkelig sier noe om dugnadsånden som fortsatt finner sted. Det var plantet mango, sitron og diverse annet som kan bli høstet om noen år. Dette er også for å gi mat og økonomi på et langsiktig perspektiv.
Lunsj ble servert på et hotell mellom de to landsbyene vi skulle besøke. Det kan vel sies at noen lot fantasien løpe litt mer løpsk enn andre, når vi kom til det noen kalte «spøkelseshotellet». Det var noe slitt, og vi var vel alle enig om at dette hadde sett finere dager tidligere i sin glanstid. Så på Hotel Masanjore var det noen som fikk leve ut litt skrekkfilm-drøm.
Jordbruk, butikk, geiter og sopp
Etter lunsj var det heldigvis noen flotte guider som hadde med seg paraplyer til uvitne nordmenn som ikke tenkte så langt. Det ble et vel mye regn, men ut bar det til en ny landsby. Her fikk vi besøkt samfunnet i Dhanbasha Majhipara. Første vi fikk se var hvor de produserte sennepsfrø og ris. Dette var noe nytt, hvor det var begge delene, og hvordan dette kunne brukes om hverandre. Det var utrolig interessant å se hvordan noen bønder hadde fått ny opplæring, og dermed også endret sin måte å drive jordbruk på, for å øke produksjon samtidig som de løftet familien opp fra fattigdom.
Et av besøkene våre var innom en liten butikk i området. Dette var en ung kvinne som hadde fått støtte til et lån gjennom LWSIT til å starte opp sin egen butikk i landsbyen. Dette innebærte at hun faktisk kunne drive butikk og gi lokalbefolkningen en mulighet til å handle, uten å måtte reise til en nabolandsby. Hun var svært hyggelig om viste med glede fram butikken sin.
Det var mye som foregikk i denne ene landsbyen, og vi fikk sett på hvordan de grev med grønnsaksdyrking. Men som det ofte er med slike turer, når vi kjente litt på mye informasjon om diverse dyrking av ulike slag og sorter, fikk vi et nytt innblikk i geit-oppdrett. Her var det noen som hadde fått støtte til å skrive med geiter. I tillegg til geitoppdrett fikk vi også sett området hvor de dyrket sopp, som nok var overraskende for de fleste av oss. Vi fikk også sett et eksempel på en ovn som gav ut mindre røyk enn en vanlig ovn. Dette var for et miljøalternativ. Det var utrolig spennende å se på de diverse prosjektene som foregikk i landsbyen, som var støttet av LWSIT.
Etter besøkene her i landsbyen satt vi oss på ny i bilene og rettet nesen tilbake til hotellet. Lange dager med masse inntrykk ble godt diskutert under middagen, før det nok en gang ble en litt tidlig kveld på de voksne, mens ungdommen fikk vært sosiale på hotellet.
Følg med videre på neste reisebrev fra India fra reisegjengen.
