Togturen fra helvete
Lørdagen startet med frokost på et hotelltak, før en liten gjeng tok turen bort til et supermarked. En ting er sikkert, og det er at å gå på vanlige dagligvarebutikker i utlandet gir som regel et helt inntrykk av en nasjon. Og det var akkurat det det var. 3 etasjer med butikk, ja, da gikk morgen ganske raskt.
Det var morsomt å få se de «vanlige» varene i andre land, og hva som brukes. Og det var flere av oss som kom med poser av ting ut fra butikken. Det ble ganske mye snacks, men det var helt nødvendig før neste del av reisen.
Etter retur til hotellet var det duket for reisen fra Dumka til Kolkata. Ny togreise. Vi var alle noe forberedt, men helt som forventet ble det aldeles ikke. Det var en røff tur for fire av reiseflokken.
Første delen av togturen var vi samlet ganske greit, men etterhvert hadde vi fått seter i en annen vogn. Etter stoppet vi skulle bytte fikk vi hjelp til å komme oss frem til der vi skulle sitte.
Overraskelsen ble stor når vi innså at vi hadde fått soveseter. Problemet. Det var midt på dagen og sengene var bygd i høyden. Det var også en mann som lå å sov i den ene sengen, slik at vi måtte ha klatret over han for å få tak i den senga. Det betydde at vi satt i feil togretning, strak i ryggen, trang og forferdelig fire stykk sammen. Alle var skjønt enig om at dette var litt mer brutalt enn togturen til. Det var et godt å å kjenne på denne realiteten med hvordan man er vant til reiser i Norge. Det var ganske vondt i kroppen etterpå. Men som gode nordmenn, satt vi fullstendig stille i den ene senga, fire stykk, uten å gråte så mye som en eneste tåre. Det var noe tungt da ja.
Familien foran oss gav noen underholdning, men vi var vel alle enige om at det var veldig lange minutter på den togturen. Vi satt i de ukomfortable setene i rundt 2-3 timer, men det føltes som lengre.
Retur til Kolkata
Heldigvis var det ikke evig, og smilet var lett å finne hos både lærer og ungdom når vi nærmet oss og kunne snike oss til de andre igjen. En del av opplevelsen det også.
Vi ankom tilslutt Kolkata, noen minutter forsinket. Der ble vi møtt av sjåførene som skulle føre oss tilbake til hotellet. Her tok vi også farvel til Biswal og Santos som hadde fulgt oss hele veien fram og tilbake. Det ble mye fotografering, før vi tok tak i koffertene og kom oss tilbake til hotellet for å sjekke inn.
Her var det først innsjekking før noen dro på marked, for de som hadde et ønske om det. Det er noe både fascinerende og spennende med marked etter sola er gått ned, både med tanke på antall mennesker og varme. Det var utrolig mange flotte krydderlukter, men også fryktelig mange lyder. Biler som tutet, mopeder midt i folkemengden og folk som ropet. En veldig kul opplevelse uansett, og glad vi fikk med oss den turen også.
Et nytt møte med Kolkata
Siste dagen i India for denne gang. Da var det duket for en skikkelig sightseeing-tur. Da ble vi lastet inn i en buss og fikk møtt vår guide Dave. Her fikk vi tatt turen til diverse lokasjoner i Kolkata samtidig som vi fikk masse informasjon om byens historie og kulturelle innflytelse. Svært innholdsrikt og de fleste i gruppa hadde hele tiden nye spørsmål til guiden. Det er ingenting som nysgjerrige mennesker på tur.
Første stopp var til Jain Tempelet (Parshwanath Tempelet). Jainisme eller Jain Dharma er en Indisk religion som har en spirituell lære gjennom svært disiplinert ikke-vold mot alle levende vesner. Dette var et svært fascinerende møte, da vi fikk både sett det fantasiske templet, men også at en av kjernene i religionen er at munkene må gi avkall på all eiendom, samt at troende må gi avkall på så mye de kan. I tillegg skal de begrense sine begjær. Grunnen til at denne religionen var så fascinerende var hvordan religionen hadde en «kamp» mot lidenskaper og kroppslig begjær, i et mål om å oppnå allvitenhet. Med bakgrunn i dette, var det svært ironisk å gå rundt i et tempel som var så utsmykket med det dyreste og fineste penger kunne kjøpe for tiden den ble bygd.
Det ble bygd i 1867 med utrolige design. Tempelet har veggmalerier og mosaikkdesign. Det er speilinnlagte søyler og vinduer med farget glass. Når tempelet ble bygd var det importert det fineste av det fine fra Europa, for at det virkelig skulle få den statusen den ønsket av Ray Badridas Bahadur som bygget tempelet.
Inne i selve tempelet var det ikke lov å ta bilder, men der inne var det en lampe som hadde brent siden tempelets åpning i 1867. I tillegg var det som å vandre inn i en smykkeboks. Det var hele tiden noe nytt. Det var også et sikkerhetssystem som baserte seg på speil, slik at man alltid kunne ha kontroll på menneskene som vandret der fra gammelt av. I dag er det fortsatt et sted for bønn for Jains, men er også åpent for turister. Bare husk å ikke trø innenfor grensen til tempelet med sko, her er det bare å få fram tottelottene.
Religion, Mor Teresa og arbeidsplasser
Vi kjørte mye gjennom gatene i Kolkata, og fikk innblikk i forskjellige historiske områder fra bilen. Vi dro også innom spesifikke små templer, hvor indiere gikk inn for å be, før de gikk videre på dagens ærend. Interessant å se hvordan religion kan være så lett tilgjengelig, også i en storby som Kolkata.
Vi fikk gått innom en mann som hadde tatt vare på alle slags «recorders» fra tidlig 1900 til i dag. Han tok også fram en platespiller, og spilte litt for oss. En utrolig hyggelig mann som gjerne viste frem alt han hadde spart på over tiden. Det var et litt annerledes historisk innblikk. Hadde vi ikke hatt Dave, så hadde vi nok gått forbi uten noe mer enn en liten «hm» av den lille butikken på hjørnet.
Vi fikk også gått innom museumet til Mor Teresa. Her fikk vi sett der hun jobbet, hvor det fortsatt drives arbeid den dag i dag. Der fikk vi sett hvor arbeidet hennes startet, med Bispedømmekongregasjonen for bispedømmet Calcutta også kalt Missionaries of Charity. Her fikk vi et innblikk i hennes liv, og hvordan det så ut der hun tilbrakte det meste av sin tid for å hjelpe andre.
En av de mest tydelige tingene som ble sagt av guiden vår Dave, var at i India var det nesten alltid noen type festival. Det betydde at man også var avhengig av at kunne kjøpe diverse statuer eller figurer til den feiringen som kom neste. Det hadde nettopp vært en større festival før vi kom, så vi fikk se ganske mye rester, men vi fikk også sett på arbeidet som var gjort for å gjøre klart til neste festival. Vi gikk gjennom gata der de fleste som laget statuer jobbet, og fikk sett prosessen fra uferdig til klare dekorerte figurer. Alle var laget av materiale som kunne brennes eller dumpes i vannet. Utrolig for noen teknikker som vi fikk være vitne til bare ved å gå i gata.
Den engelske spionen i Kolkata
En av stoppene våre var også innom Victoria Memorial Hall. Dette var kalt den «lille Taj Mahal», og at man hadde ikke vært i Kolkata hvis man ikke hadde vært her. Dette ble bygd tidlig på 1900 tallet og var dedikert til Dronning Victoria, som var keiserinne i India fra 1876 til 1901.
Dette er det største monumentet til en monark i verden. Men kallenavnet på denne for mange av inderne var «øyene av England». Figuren på toppen av monumentet et symbol på at England alltid fulgte med for inderne. Da den kunne rotere, var det mange i Kolkata som husker den brutale koloniseringen av India av det engelske monarkiet, og folket var mindre fornøyd med å bli «sett» hele tiden.
Vi fikk likevel tatt en fin runde rundt i hagen, og sett hva hagen hadde å by på. Det å få se et så stort grønt området mitt i den store byen Kolkata var også svært interessant. Det ble også en del selfies her, da det igjen var mest turister fra India og de syntes også det var vel så morsomt med severdigheten «hvite norske folk», selv om vi alle hadde fått litt mer farge i huden etter en uke her.
Blomster, solnedgang og en kopp te
Blomster var det overalt, det hadde det vært gjennom hele vår tur i India. Hver nye plass vi reiste til, var det en velkomst med blomster. Og ferske blomster. Dermed var det en liten selvfølge at en av stoppene vi hadde, var innom selveste blomstermarkede i Kolkata. For en morsom opplevelse!
Blomster overalt! Det var så utrolig mange vakre farger og så mye å se på. Det var folk uansett hvor du snudde deg, med farger og vakre dufter. Det satt altså selgere i kriker og kroker, og vi fikk sett hvor mye mennesker som drev med dette. Det kom inn fra landsbyer og jorder som drev med blomsterproduksjon tidlig på morgenen. Blomster var brukt til det meste, og for oss fra Norge var dette en luksus som man ikke har hos oss. Ferske blomster hver eneste dag? Snakker om to ulike verdener.
Like ved blomstermarkedet fikk vi kommet ut ved vannet, for å puste litt. Her fikk vi sett sola som begynte å gå ned. I tillegg fikk vi se brua som var så utrolig viktig for Kolkata og dens infrastruktur. Her var brua bindeleddet for både arbeidere og transport videre til andre steder i India. Vi hadde allerede vært på den 2 ganger, for å komme til og fra togstasjonen, men var vel ikke helt klar over hvor utrolig viktig den var for Kolkata.
Howrah Bridge eller Rabindra Setu ble en nødvendighet etter at Howrah togstasjon kom til i 1906. Brua er en av de eldste hengebruene i verden uten støttesøyler. Det er den sjette lengste broen av denne typen i verden.
I dag brukes broen kun av biler, sykler, motorsykler og lignende. Før var det trikk, men grunnet økningen av trafikk, ble dette forburd i 1993.
Vårt aller siste besøk på turen var til en lokal te-sjappe. Her fikk vi servert chai i gjenbrukskopper. Ja, det ser ut som plantepotter, fordi det er de vi bruker i Norge, men det var altså kopper som de da laget på ny etter bruk. Det var veldig fascinerende. Folk stoppet i bilene sine, rett på gata for å få denne opplevelsen med chai. Særlig fra da denne spesifikke «kaffebaren». Vi fikk ta del av dette som siste del av turen vår. For oss var dette enda et innblikk i en kultur vi hadde vært vitne til i en uke.
Tid for å vende nesen hjemover
Etter en flott dag med sightseeing, var det retur til hotellet. Her var det først middag, deretter pakking av kofferter. Kl. 21 på kvelden var det å kaste alle koffertene i bilene og kjøre til flyplassen.
Det var noe vemodig å sette seg på flyet tilbake til Norge, når man gjerne skulle sett enda mer av hva India hadde å by på. Men så mye som man ble sittende igjen med etter turen, var det helt klart verdt det. Så mange opplevelser og mennesker man fikk møtt og hørt historien til, var en stor opplevelse for både voksne og elever.
For Alva, Vanja og Runa var dette en opplevelse for livet, som de tar med seg både til skolen og til Norge. Det å få et møte med mennesker som lever i den situasjonen de gjør, og vite at vi kan på noen måter hjelpe, er enormt stort. Arbeidet nå, er å finne ut av hvordan vi skal kunne hjelpe flest mulig fra oss på lille Nesna til de i lille India.
Tusen takk for at du har lest om våre eventyr i India, og vi håper du kan ta del av støtten når den tid kommer.
