Håndarbeid i en annen skala
Fredag var det duket for nok en kjøretur! Denne gangen skulle vi ha diverse stopp på turen, og det var en del spenning knyttet til dagen. Veldig mange hadde gledet seg til å besøke Bamboo craft workshop (kanskje hovedsaklig skribent), hvor vi skulle møte en landsby hvor de drev med produksjon av bambus til ulik bruk.
Her var det alt fra oppkutting av bambus, til fletting, til farging og dekorering. Dette var en virkelig flott opplevelse. Vi fikk også gratis kurver fra alle landsbyfolket i takkegave for at vi kom på besøk. Det var en gavmildhet som er vanskelig å sette i ord, når man vet hvor lite de har. Når de fleste hadde forlatt etter å ha nektet å ta imot betaling, så fikk vi lurt penger til de som gav oss kurvene, slik at vi fikk vist at vi satt pris på arbeidet de hadde lagt bak kurvene.
Vi fikk også sett hvordan de drev med jordbruk i området, og hvordan denne lille landsbyen da forsørget seg selv, og reiste på marked for å selge det de laget. Samfunnet de har skapt sammen her var ikke annet enn vidunderlig, og å få se det utrolige arbeidet de jobbet med var nesten til å ta pusten av deg. Så tynn som bambus måtte være for å kunne bøye og flette var ikke noen enkel sak. Det var bruk av både hender og føtter, og man kan ikke tro at HMS ansvarlige i Norge ville godkjent noen av arbeidsvilkårene. Men for et pågangsmot og styrke til disse menneskene. Det kan man ikke annet enn å bøye seg for.
Det var også i denne landsbyen vi møtte den mest overraskende møtet i forhold til blomster. Hver landsby fikk vi blomster, hvert møte var det blomster du ble møtt av. Det var en stor ting i India, for ferske blomster var en stor del av kulturen. Vi fikk vakre kjeder av blomster som ble hengt over halsen til alle oss tilreisende, også guidene våre. I tillegg kastet de små blomster på oss mens vi gikk. Noen ganger mer intens enn andre, og med det lure blikket til en av de indiske damene som kastet blomster på oss, så var det nok ganske underholdende for hun også å kaste blomster på oss når hun så hvor mye vi måtte le av situasjonen. Det er ikke hver dag man får blomster kastet på seg i ære av at man kommer på besøk. Det nærmeste vi kommer hjemme er nok bare snøfokk på vei på besøk til noen.
Det var et utrolig fint møte med landsbyen, og vi fikk også sett mye av drift av diverse som foregikk i denne landsbyen. Mye som var støttet av LWSIT sitt arbeid i regionen.
En lengre kjøretur
Det var en del kjøring før vi fikk stoppet ved et vannanlegg, Masanjore Project. Her fikk vi se hvordan de bruke vannmassene til energi. Det var veldig kult. Det var også godt å bare gå litt, og røre på føttene. Her var det også et interessant møte med andre turister. Selvfølgelig da indiske turister, men likevel. Det var utrolig stilig å komme opp i høyden og se områdene hvor utrolig grønt det var i området. Vi var alle skjønt enige om at dette var en skikkelig fin opplevelse, og en ordentlig fin og stilig bru. Vi kjørte videre, og fikk en litt annen overraskelse.
Overraskelsen begynte når vi var rundt 15 minutter unna Dumka, som var målet, at vi svingte av. De fleste av oss fulgte med på et veikart for å bare se hvor i verden vi var, men skjønte straks at vi kjørte i en helt annen retning. Vi kjørte faktisk hele 1.5 time i feil retning, for å komme til det de kalte selfie-bridge. Selveste Dumka Selfie Bridge. Det var noe våre guider gledet seg enormt til.
For første gang var også sjåføren vår ute og ble tatt bilde av, så stort var det. Dette var i stor grad fordi brua var den lengste i staten, på hele 2.3 km. Ikke var den så gammel heller, så de var jo kjempegira alle sammen. Selv om alle oss nordmenn var skjønt enig om at den forrige brua var mye bedre, så plastret vi på et smil for å ikke fornærme de flotte guidene våre. Det skal sies at det var nesten umulig å ikke smile, når vi så hvor glad de andre ble. Fin påminnelse om at man ikke alltid liker det samme, men at man kan sette pris på andres glede likevel.
Når opplevelsen med Dumka Selfie Bridge var over, (etter en del selfies med andre turister som så ganske overrasket ut over å finne hvite turister der) var det bare å sette seg i bilene igjen. Hele omveien tilbake var det kanskje litt frustrasjon over omveien, men etterhvert ankom vi siste stasjon før hotellet for dagen.
Skole for de som har falt ut
Siste besøket for dagen var til en skole i området i Dumka. Skolen LIMS, Lahanti Institute of Multiple Skills, er en yrkesskole i Dumka. Denne skolen støttes av Normisjonen. De som går på skolen her er mennesker som av ulike grunner har falt ut av skolessystemet i tidlig alder, eller mangler andre alternativer. Gjennom LIMS får da unge mennesker muligheten til å skaffe seg en utdannings som er yrkesrettet mot noe relevant i området de bor i. Her kunne mennesker ta ulike kurs og utdanninger. De hadde stor suksess ved at deres elever faktisk kunne utdanne seg til noe relevant og faktisk få en god inntekt.
Vi fikk en lang og flott introduksjon av skolen fra Elke som jobbet på LIMS. Hun hadde et lengre foredrag hvor hun fortalte om alt som foregikk på skolen, og hva skolen gjorde med ressursene de fikk og hvordan det var for elevene selv.
Flere av elevene på skolen hadde i ettertid tatt flere slike kurs og lært seg spesifikke yrker, slik at de kunne bidra til eget samfunn. Det var utrolig hyggelig, og det var også en klasse som hadde ventet på å få møte oss. Det var meget spesielt. Vi fikk hilse på alle sammen, og snakke litt med de om hva de gjør på skolen.
Men så kom høydepunktet, og noe av grunnen til de ventet – bildene. De ville så veldig gjerne ha bilder sammen med oss fra Norge. Selv om vi til da hadde vært ganske mange dager i India, ble det aldri helt normalt å innse hvor gjerne de ville ha bilder med oss.
Vi kom oss omsider til hotellet i Dumka, et ekstremt fint hotell, hvor elevene storkoste seg med romservice og hakket mer nordisk mat. Sjokket var likevel stort for de som gikk den vestlige retningen når pizzaen kom, men også den hadde en del indisk krydder i seg.
Følg gjerne oss videre på denne interessante reisen.
