Jordbruk som endrer livsgrunnlag
Torsdag 30. oktober var det klar for nye besøk. Denne dagen starten som vanlig med frokost før vi satt oss i bilene og ut på tur det bar. Denne gangen var det tur til landsbyene Mangerpara og Sabla. Vi kom oss et godt stykke ut på bygda før vi stoppet ved en landsby. Her fikk vi hilst på en familie som inviterte oss inn fra regnet. Nok en gang en runde med alle de forskjellige prosjektene som LWSIT hadde vært inne og støttet på en eller annen måte.
Et av prosjektene var støtte til en ovn som hadde mindre røyk enn tradisjonelle ovner. Det var samme som vi fikk sett dagen før, men denne gangen fikk vi se virkningen av det. Denne var med på å hindre stor forurensning i tillegg til at koketiden var kortere. For å vise oss effekten satte hun på begge ovnene. Her var det også gitt penger til prosjekt med geiter.
Lengre bort fikk vi se den store brønnen som landsbyen delte. Denne hadde de fått av staten, som har begynt å bygge brønner i flere landsbyer. LWSIT støttet dette arbeidet med å stille med agregat til bøndene i byen. Denne pumpen kostet 350 000 rupi, hvor de måtte betale deler av summen selv. Dette tilsvarte rundt 1400 kr. Av de som gikk sammen i lånet var det 20 personer, 12 storfamilier som deltok. Dette var tall som gjorde det litt mer realistisk med hvilke summer man snakker om når vi snakker om fattigdom i disse områdene. Det var viktig å også få forståelsen for hvor mye kan hjelpe i disse områdene, når vi sitter i Norge og skal hjelpe.
Det er ofte vanskelig å forstå den faktiske verdien av noe når man ikke selv har opplevd fattigdom på nivå som vi fikk litt mer forståelse av når vi var ute å reiste.
Det satt ting litt mer i perspektiv når man møter mennesker som har ganske mye mindre enn deg selv, og man ser hvor «lite» som skal til for å hjelpe så mange. Vi fikk se hvordan risen som LWSIT gav bøndene var raskere ferdig, som gjorde at de også kunne ha flere innhøstninger. Det var tydelig at dette prosjektet gav bøndene både mer verdi i eget arbeid, men også viktighet for landsbygda som helhet. Dette gjorde at ikke bare kunne de da selge mer på markedet, men de kunne faktisk ha mer til eget forbruk.
Ettersom de hadde fått pumpen i området, kunne de da flytte vannet mer effektivt fra brønnen og hadde plutselig mulighet til å dyrke flere ulike slag. Bare i denne landsbyen drev de både større dyrking til salg, men også til eget bruk. De dyrket koriander, reddik, agurk, chili, tomater, sennepsfrø, marigold (blomst), ulike belgvekster, papaya, ris, aubergine, gresskar og punka.
Noen av bøndene som hadde fått opplæring var med på å lære andre hvordan man skrev med risdyrking, men også hvordan man kuttet den, for at det ikke skulle ødelegge jorda. Hvor lenge risen skulle ligge, hvordan man bandt risen sammen og fraktet den i sekker. Alt dette var gjennom prosjekter som skulle løfte menneskene opp.
Det viktigste var hvordan endringen av jordbrukstradisjonene nå gjorde at de kunne dyrke mer. Ved å få 3 innhøstninger på et år, istedenfor en innhøsting av ris gav det flere avlinger som kunne øke både produksjon og salg for landsbyen.
For prosjektleder, Bilkish, for dette området hadde hun ansvar for 19 landsbyer, med totalt 47 familier. For familiene betyr det å ha ekstra inntekt at de plutselig kunne spare inn til skolegang for barna i landsbyen. I tillegg til at de hadde plutselig mer mat selv.
Vi fikk igjen møte kvinnen vi hadde møtt tidligere på besøket, men denne gangen tok hun oss bak til hagen sin. Her drev hun med kompost. Denne komposten byttet hun mot grønnsaker eller mat til seg og sin familie. Her drev hun også med noe som vi alle ble svært overrasket. Hun solgte meitemark. Lite visste denne gjengen fra Norge om meitemark i India, men det var ikke så vanlig i jorda, så hun hadde meitemark i komposten, og kunne da selge meitemarken til 1 rupi per meitemark. Dette var både imponerende og overraskende for oss alle. Ingen hadde tenkt seg til at dette var noe man ikke hadde naturlig i jorda. Og hvordan dette så enkelt gjorde jorda enda mer fruktbar for områdene rundt.
Dette var, i hennes egne ord, noe hun gjorde for å sikre både sine barn, men også landsbyen sin fremtid. Hun så på dette som noe flere kunne begynne med i landsbyen og kunne hjelpe hele landsbyen ut av fattigdom. Hun var også svært stolt over at det var helt uten kjemikalier, som holdt jorda frisk. Hun hadde planer om å lære opp andre i dette til senere, slik at flere kunne gjøre dette på sikt.
Det er vanskelig å ha slike møter uten å sitte igjen med mange tanker i ettertid. Dette var en kvinne på 27 år, med en mann som jobbet i minene, 2 barn, og sine egne foreldre bodde også hos henne. Det hun derimot ser som en fordel med dette er ikke for sin egen skyld, men for hele landsbyen. Hvordan denne kvinnen kunne se på at det å lykkes her, ville være til fordel for hele sin bygd. Det står det stort av. Dette minnet mye om den gamle dugnadsånden Norge lenge var kjent for. Å stille opp og jobbe for andre, ikke bare oss selv. Det var utrolig stort å møte et slikt menneske med så stort pågangsmot og evne til å få til.
Vi fikk også hilset på de som drev en lokal butikk, en «Variety Store». De hadde fått støttet til å starte opp, slik at landsbyen hadde mulighet til å drive den lille lokale butikken for landsbyen. De drev både en lokal butikk, men hadde også en del av landet hvor de drev med jordbruk.
Det var veldig mange møter denne dagen, og vi fikk alle mange sterke inntrykk. Vi var stort sett omringet av folk, som gjerne ville møte og se de nordiske menneskene som kom på besøk. Det var virkelig en opplevelse å få se hvordan menneskene klarte seg i disse små landsbyene.
Historiske steder
Etter å ha kjørt bort til lunsj, fikk vi dratt innom et steinbrudd hvor vi fikk, fra bilene, sett hvordan det så ut etter at de hadde tømt området for stein. Dette var interessant når du så hva som stod igjen. Det var litt uenigheter i gruppa for hvor trygt det var, og vi var vel skjønt enig om at her var det noen indere som kanskje ikke burde sett oss nordmenn på fjelltur, så bekymret som de ble ved at vi klatret litt på noen høyder i nærheten av bruddet. Men for en utsikt.
Etter besøket ved steinbruddet fikk vi dratt på besøk til NELC (Northern Evangelical Lutheran Church). Dette var en misjonskirke som ble etablert av nordmannen Lars Olsen Skrefsrud og dansken Hans Petter Børresen, som begge var knyttet til Santalmisjonen. Vi fant også gravsteinene til noen av de som var med å etablere kirken.
Under dette besøket kom det tilfeldigvis en klasse ved den lokale skolen forbi, som også da bestemte seg for å synge på santal til oss. Det var utrolig vakkert øyeblikk.
Etter besøket på Santalkirken, bar det tilbake til hotellet til diskusjoner ved middagsbordet før vi alle kollapset i sengene og var klar for ny reise og nytt området dagen etterpå.
Følg gjerne med videre på neste reisebrev fra India-gjengen!
